Cymbelin [01-introduksjon]

Cymbelin er en opera i 4 akter av Arne Eggen, med libretto av komponisten etter skuespillet Cymbeline av William Shakespeare. Den fikk sin urpremiere på Nationaltheatret fredag 7. desember 1951. 

Librettoen er basert på en gjendiktning til nynorsk av Henrik Rytter (1877–1950) og utgitt på Det Norske Samlaget i 1933. Cymbelin er den siste av Arne Eggens to operaer; den første er Olav Liljekrans, som ble uroppført i 1940.

Tittelpersonen Cymbelin er en keltisk konge i Britannia i det første århundre av vår tidsregning. Han styrer i skyggen av den romerske overmakten, som er i ferd med å invadere Britannia og gjøre øya til romersk provins. 

For historikerne er han kjent som Cunobelin. Han er omtalt i Historia Regum Britannia («Historien om kongene i Britannia») fra 1136 av Geoffrey av Monmouth, boken som også er kilde for de mer berømte legendene om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Shakespeare fant stoffet i Holinsheds krøniker (Holinshed’s Chronicles) fra 1587. Krønikene er som kjent kilden til flere skuespill av Shakespeare.

Det er usikkert når Shakespeares Cymbeline fikk premiere. Den første oppsetningen man kjenner til var i 1611. Siden har det hatt en usikker plass på teaterscenene; det oppføres ganske sjelden. Det ble hentet frem igjen med suksess ved hoffet til Karl 1 og dronning Henrietta Maria i 1634, og det fikk oppsetninger i London på 1700-tallet, blant annet ved den berømte teatermannen David Garrick. På 1800-tallet var det en viss interesse for Cymbeline, blant annet fordi stykket viser til en stolt engelsk fortid – motstanden mot den romerske invasjonen – som på scenen kan gis et nasjonalpatriotisk uttrykk. 

Stykkets sjangertilhørighet har vært vurdert forskjellig. I den første trykte samlingen av Shakespeares skuespill, den såkalte First Folio fra 1623, blir stykket kalt Tragedien om Cymbelin (The Tragedie of Cymbeline). Men det har vært spilt både som romantisk eventyrspill og som komedie. 

Skuespillets 5. og siste akt, hvor de bortførte kongesønnene gjenfinnes og intrigene blir oppklart, har vært regnet som en utfordring hva angår å skape en tilfredsstillende scenisk form. Den britiske dramatikeren George Bernard Shaw (1856–1950) skrev en «forbedret» versjon av denne komplekse akten. 

Stykket er oversatt til de skandinaviske språk, men oppsetningene har vært få. Skandinaviapremieren ser ut til å ha vært på Det Kongelige Teater i København 4. oktober 1871. Dramaten i Stockholm har ikke spilt stykket. Det har heller ikke Nationaltheatret i Oslo – bortsett fra som opera. Det ser ut til at Henrik Rytters oversettelse var laget med tanke på en norgespremiere på Det Norske Teatret, men den ble i så fall ikke noe av. 

Skuespillets norgespremiere kom etter alt å dømme med en oppsetning i 2000 i Bondeungdommens hus ved Oslo Prosjektteater og regissøren Einar Bjørge. 

Arne Eggen var dermed ganske original i sitt valg av sujett. Grunnen til valget var vel at teksten berører mange temaer, noen med preg av tradisjonelt melodrama, andre mer moderne. Men som vanlig var det behov for en kraftig bearbeidelse fra originaltekst til operalibretto. Eggen har redusert antall akter fra fem til fire – det er Shakespeares 3. og 4. akt som er slått sammen – og han har konsentrert handlingen i syv scenebilder. 

Oppsetningen på Nationaltheatret ble støttet av Operafondet. Forestillingen tirsdag 11. desember ble overført på NRK Radio. Oppsetningen gikk uten festkoret i 2. akt, som ble sløyfet av regimessige grunner. Festkoret ble uroppført på en konsert med Filharmonisk Selskaps Orkester fredag 2. mai 1952, som hadde utelukkende norsk musikk. Her var Odd Grüner-Hegge hoveddirigent, mens Festkoret ble gitt av Filharmonisk Selskaps kor ledet av sin dirigent Rolf Karlsen. 

Sopranen Aase Nordmo Løvberg gjorde sin operadebut i rollen som Imogen på urpremieren. Det er vel å regne som uvanlig å starte sin karriere med å kreere en hovedrolle i en ny opera. For Nordmo Løvberg ble denne urpremieren uansett begynnelsen på en flott karriere i inn- og utland. 

HANDLINGEN:

Hovedpersonen er Cymbelins datter Imogen. Hun er kongens eneste barn, da hennes to brødre for tyve år siden ble bortført av forræderen Belarius. Hun har i hemmelighet giftet seg med Leonatus, men Cymbelin avviser ekteskapet og jager Leonatus ut av landet.

Samtidig konspirerer dronningen for å gjøre sin sønn fra et tidligere ekteskap til Imogens ektemann og tronarving. Ved intriger blir Leonatus ovebevist om at Imogen har vært utro, og gir sin tjener ordre om å drepe henne. Han nekter imidlertid å gjøre det.

På flukt forkler Imogen seg som gutt. Hun finner sine to savnede brødre. Med hele kongefamilien samlet, vil britene yte motstand mot romerne. 

OPPFØRELSER:

Nationaltheatret; fre 07.12.1951; urpremiere. Sunget på nynorsk. Dirigent: Arvid Fladmoe. Regi: Knut Hergel. Scenografi: Christian Stenersen. Kostymer: Lita Prahl. Koreografi: Otto Thoresen. Repetitør: Øystein Bjørnsgaard. Med: John Neergaard (Cymbelin), Aase Nordmo Løvberg (Imogen), Bjarne Buntz (Leonatus), Arild Storm Grønn (Pisanio), Edith Thallaug (Helena), Per Grønneberg (Gaius Lucius), Teddy Norgreen (Filarius), Øystein Frantzen (Jachimo), Otto Lund (En fransk adelsmann), Egil Nordsjø (Belarius), Svein Bruun (Guiderius), Olav Werner (Arviragus). Spilt: desember 7, 8, 11, 13, 15, 17, 21, 22, til sammen 8 ganger. 

[Artikkelen er skrevet av Trond Olav Svendsen] 

KILDER:

Rønneberg, Anton. Nationaltheatret gjennom femti år. Oslo: Gyldendal, 1949.

Nasjonalbibliotekets arkiv

Store norske leksikon på nett

Norsk biografisk leksikon på nett

Wikipedia

avisene