Stormfugler [05-libretto-3.akt]

Tredje akt

Ved fjordens bredd på den andre siden av øya. I bakgrunnen i midten er det åpent hav. Fjorden blir på høyre side avgrenset av en rekke øyer, noen skogkledde, noen som nakne klipper. På den ytterste øya står fyret. I forgrunnen svaberg og trær ved stranden. Havet er speilblankt. Sensommernatt med måneskinn. Månen blir av og til formørket av skyer.

Første scene

(Gonzales står alene ved bredden og ser utover sjøen. Enrico kommer.)

Enrico:

Ikke vær så sint på meg!

Jeg mente ikke noe vondt med det.

Du kan vel tåle en liten spøk

fra en gammel venn.

Jeg er en ubehøvlet, lystig sjømann,

kan ikke krype for noen,

sier rett fram hva jeg tenker og mener.

Gonzales: (rekker ham hånden)

Du er jo en trofast, gammel venn.

Men disse «spøkene» tåler jeg ikke!

Enrico:

Jeg takker deg, gamle venn! –

Hvis du vil, kan du og jeg sverme

med havfruer og alver!

Og hva havfruene angår,

kunne jeg godt tenke meg å se en.

Ja hvis hun er pen, kunne jeg tenke meg enda mer!

Gonzales:

Du evige spotter!

Enrico:

Det er mye bedre å le enn å gråte!

Hvorfor ødelegge livet med tungsinn?

Vi er nå en gang det syndige kjødets barn.

Du er for alvorlig.

Jeg lurer på hvilken djevel

som har kløpet deg med glødende tenger!

Gonzales:

Du vet jo bedre enn alle

hvor elendig og dårlig jeg engang opføret meg!

Enrico:

Glem nå endelig de gamle historiene!

Gonzales:

Angerens kvaler forfølger meg!

Inne i meg er det som et hav i storm!

Tårnhøye bølger hever seg truende

som rasende uhyrer!

Fra himmelen tordner det,

flerrende lyn borer seg dypt inn

i mitt blødende hjerte!

Over de høye, rasende bølger

flagrer skrikende de dystre ulykkesfugler

som djevelske, svarte demoner!

Det er stormfugler!

Deres ville skrik høres over storm, torden og bølger!

Enrico: (samtidig)

Er du blitt gal?

Gonzales:

Uten barmhjertighet, uten ro

forfølger de hese stemmene

mitt plagede sinn!

De skarpe klørne

borer seg stadig dypere

inn i mitt bryst!

Enrico:

Ro deg ned!

Gonzales:

Galskap, galskap, eneste redning!

(Fyret kaster et rødt lys over landskapet. Månen blir skjult av skyene.)

Andre scene

Gonzales:

Galskap!

Purpurrød som rennede blod!

Blodet – blodet!

(I bakgrunnen viser Kari seg. Pyntet med blomster går hun langsomt framover langs bredden. Månen opplyser hennes bleke ansikt.)

Kari: (som en søvngjengerske)

Min lille – min lille engel!

Sov søtt!

(Forgrunnen forblir mørk. I bakgrunnen stråler det røde lyset under hele scenen.)

Elskede!

Gonzales: (samtidig)

Kommer du til meg fra den mørke grav –

Ikke forlat meg!

Kari:

Aå kom til meg – lengsel!

Gonzales: (samtidig)

Bli her!

Du er mitt liv,

mitt håp!

Enrico: (kneler i overtroisk redsel – samtidig)

Hellige mor, står de døde

opp fra graven?

Ave Maria, gratia plena – (mumler stille)

Kari:

Evig kjærlighet, himmelsk lengsel!

sov søtt – gyldent hår –

Øyne som fioler – drømmer!

Gonzales: (samtidig)

Å dø, forgå i deg!

Gi meg fred, evig ro.

La meg dø!

Evig hvile hos deg?

Evig hvile!

Enrico: (samtidig)

Ave Maria!

Ser du det også?

Spøkelser står opp fra graven!

Uhyggelig!

(Skikkelsen blir litt etter litt borte. Gonzales og Enrico er svært oppskaket. Fra fyret stråler igjen hvitt lys. Enrico kommer seg snart.)

Enrico:

Alt er bare hjernespinn!

Du forvirret også meg

med ditt vanvittige snakk!

Men særlig hyggelig er det ikke her

med dette røde lyset!

Kom nå med meg! Kom!

(Gonzales rører seg ikke)

Da går jeg uten deg.

Du er jo blitt gal, gamle venn.

(går ut til høyre)

Tredje scene

Svanhild: (bak scenen)

Kari! Kari!

(nærmere)

Kari!

(ennå i bakgrunnen)

Ingen svar!

Men hvor kan min stakkars søster være?

(ser Gonzales)

Kjære herre,

min syke søster er blitt borte

mens den gamle pleiersken sov.

Hun flakker omkring i feberørske

i den mørke skogen!

Vi er i nød!

(Han står ubevegelig. Hun ser på ham.)

Hva er det med Dem?

Blikket Deres er så stivt!

De ser forstyrret ut!

Men har De da glemt alt,

den hellige time?

Gonzales:

Hva er det, mitt barn?

Tilgi meg, jeg hørte ingenting.

Jeg er dypt grepet!

En forferdelig, yndig skikkelse

fanget min sjel!

Svanhild: (samtidig)

De snakker så underlig!

De lider!

Gonzales:

Det var henne som jeg engang bedro.

Ensom og uten beskyttelse

forlot jeg henne i et fremmed land!

(griper armen hennes)

Det var som et under

da hennes salige ånd

plutselig viste seg ved bredden

av det lysende havet,

opplyst av månen!

Om hennes bleke lepper

strålte hellig den evige freds

himmelske smil!

Hun ville formane meg,

lede meg til anger,

slik at jeg fremdeles kan finne

evig frelse!

Aldri kan jeg gjøre bot eller finne ro!

De uskyldige ofrenes blod

kleber ved mine hender!

Mor og barn er begge døde,

elendig gått til grunne,

og det er min skyld!

Svanhild: (med økende opphisselse)

I hvilket land skjedde dette?

Hvor bodde den stakkars piken?

Si meg det, jeg ber dem!

Gonzales:

Det var på sydkysten av landet

da mitt skip –

(Avbryter plutselig da han ser Kari, som går stille langs bredden fra venstre mot høyre. Han står som fjetret.)

Elskede, leter du etter meg igjen?

Jeg kommer.

Svanhild: (som ikke ser Kari)

Hva er det med Dem, herre?

De er vel ikke syk?

Jeg ber Dem inderlig,

fortell videre!

Gonzales: (samtidig)

Jeg går gjerne sammen med deg i døden!

Svanhild:

Mitt liv og min lykke

er avhengig av hva De sier.

Si meg det, si det, jeg ber,

jeg bønnfaller!

(ser Kari og utstøter et skingrende skrik)

(Gonzales løper mot Kari som vakler. Hun ser plutselig på ham, og med et vilt skrik faller hun som livløs i hans armer. Arnfred kommer fra bakgrunnen.)

Fjerde scene

Arnfred:

Det er ham, den forbannede!

Svanhild:

Alt er over! Alt er natt!

(Gonzales bærer Kari som et sovende barn mot forgrunnen og legger henne på gresset. Hun slår opp øynene igjen.)

Gonzales:

Du lever fremdeles, min elskede!

Kari: (retter seg besværlig opp)

Min kjære Rodrigo, er du hos meg?

Jeg har ventet så lenge!

For sent, for sent!

Gonzales:

Ikke dø, jeg bønnfaller deg!

Kari:

Akk, min Rodrigo,

jeg må vel reise bort fra

det jordiske livets lidelse.

Jeg våkner igjen fra en lang, mørk natt!

Lykkelig og salig hos deg!

Alt er fryd, evig din!

Gonzales:

Tilgivelse, bot!

Evig din!

Arnfred: (samtidig)

Mitt stakkars barn!

Svanhild: (som forklaret)

Guds evig strålende sol

lyser over oss alle!

Må Gud gi oss mot til å leve!

(Kari åpner øynene nok en gang, og ser på Gonzales med uutsigelig ømhet. Så synker hun tilbake i hans armer og dør.)

Stemmer:

Lys, salighet,

evighetens opprinnelse.