Stormfugler [04-libretto-2.akt]

Annen akt

Sensommer i skogen. I forgrunnen en blomstereng. Til venstre en bekk, omgitt av busker og bregner. Til venstre rager fyret opp over den lave skogen. Det lir mot kveld, men ennå helt lyst.

Første scene.

Rodrigo Gonzales, en av de skibbrudne, kommer med Svanhild.

Svanhild:

Nå må De hvile,

De er sikkert trøtt.

Gonzales:

Nei mitt barn.

Jeg er igjen sterk og sunn.

Svanhild:

Sporene etter sykdommen

er ennå ikke helt borte.

Gonzales:

Javel, jeg gjør som du vil.

Men tro meg, jeg er frisk igjen.

Når jeg vandrer ved din side

i den frie, herlige skogen,

når jeg hører fuglenes

lystige sang,

puster inn den rene luften fra havet,

blir svakhet og smerte borte.

Føler meg sterk, som født på ny.

Svanhild:

Akk, hvis De bare kunne

bli hos oss for alltid!

De er så klok, så full av tanker.

Gonzales:

Ja, her er det vakkert,

men jeg må reise

til mitt hjemland langt borte.

Svanhild: (naiv)

Å, snakk ikke om avskjed!

Jeg kan ikke tenke på

triste ting.

Jeg har aldri følt meg

gladere enn i dag

da De er blitt frisk,

den kjæreste gjest

i vårt enkle hjem.

Gonzales:

Hvor snilt av deg,

mitt kjære barn!

Svanhild:

Hvor herlig er det ikke

her midt i skogen!

Jeg føler meg glad,

som en ung fugl,

akkurat som trosten

vil jeg lage jublende triller!

Med en gang dens klare,

svulmende toner

lyder i den stille sommerkvelden,

så tier de andre sangerne i skogen

og lytter andektig.

(ser på ham)

Men De er så alvorlig

og tankefull,

som om tunge sorger

tynger Deres sinn!

Gonzales:

Mye skjer,

som man inderlig skulle

ønske ikke var skjedd!

Du er et barn,

du kjenner ikke livet.

Svanhild:

Jeg har opplevd mer enn De tror.

Min stakkars søster – De vet det allerede,

ligger syk siden den fryktelige timen

da Deres skip sank i bølgene.

Men sykdommen er ikke det verste.

En ussel mann, en grusom skurk

har ødelagt min søsters liv og styrtet

hennes forstand ned i den dype galskaps

mørke natt.

Gonzales:

Hvilken forferdelig ulykke!

Jeg synes synd på dere alle,

som uten skyld må oppleve slikt.

Svanhild:

Min far gremmer seg

i dyp fortvilelse!

Ingen steder finner han

trøst eller glede,

han lider for den stakkars syke!

Jeg også burde aldri mer

glede meg over livet.

Det er ikke riktig av meg

å være blid og glad!

Gonzales:

Du stakkars, uskyldige barn,

tro meg, å lide for andre

kan være tungt å bære,

men kjølig og lett som en snøkrystall

mot den glødende smerte

som egen skyld fører med seg!

Gled deg over livet,

du er ung og ren!

Be til Gud om at du

aldri får erfare hvordan egen skyld,

egne forbrytelser langsomt fortærer

ditt innerste vesens dypeste røtter!

Svanhild:

Hva er det med Dem,

De blir så blek,

som om Deres øyne ser noe skrekkelig!

Gonzales:

Som de ville stormfugler

flyr skrikende omkring

i den mørke uværsnatt,

mens bølgene reiser seg

truende mot himmelen,

de takkete lyn flammer,

den rasende torden drønner, –

slik raser fryktelige stemmer

i min pinefulle sjel!

Svanhild:

Om bare det inderligste,

varmeste vennskap

kunne lindre noe

den skrekkelige smerte!

Gonzales:

Du kjære barn!

(ser kjærlig på henne)

Annen scene

Enrico: (kommer hurtig)

Så, så, her er dere

(med patos)

slik helt alene i «den hellige lund»!

hvor to mennesker kan ha det

riktig muntert!

Kjære venn, du er kløktig!

Jeg misunner deg!

En nydelig pike,

en skogens nymfe!

Gonzales:

Å tie ville passe deg bedre.

Enrico:

Du kan vel tåle en spøk fra meg.

Du er blitt så alvorlig og gretten,

ingenting kan glede deg.

Gonzales:

Du vet best hvorfor –

Enrico: (avbryter ham)

Å, narrestreker!

Hvis min samvittighet

hadde vært så forskremt,

hadde jeg vandret heden

for lenge siden.

Min venn, jeg elsker livet!

Rus og nytelse!

Som sjømann flyr jeg

på mitt skip fra havn til havn!

Og hvor jeg enn ankommer

blir jeg omfavnet av myke, frodige armer,

og sorte, blå, brune øyne

ser svermerisk og smektende på meg!

Og røde lepper hvisker lavt

søte ord om kjærlighet og lyst!

Gonzales:

Du synes å glemme

det uskyldige barnet.

Enrico:

Barn, barn, det varer ikke lenge!

Snart lengter også hun

etter forbudte nytelser!

Hos deg er hun jo

i de beste hender!

Gonzales:

Ti, jeg befaler deg det!

Enrico:

Hvorfor straks så vill?

Jeg lar dere være alene.

(går)

Gonzales:

Den frekkasen!

(stirrer tungsindig ut i luften)

Tredje scene

Svanhild:

Vær ikke så trist!

Si meg alt som plager Dem.

Gonzales:

Jeg ber deg inderlig, ikke spør!

Svanhild:

Jeg tenkte bare at

medlidenhet kunne lindre Deres smerter.

Gonzales: (til seg selv)

Hellige under, gudommelig nåde!

Svanhild:

Frelseren har jo på korset tålmodig

tatt på seg menneskenes synder!

Gud, den barmhjertige vil hjelpe Dem!

Gonzales:

Hvor god du er, mitt dyrebare barn!

Hos deg lyser livet igjen

i solskinn og vår!

Jeg glemmer alt

når jeg henført lytter til din søte stemme.

Svanhild: (samtidig)

Jeg ville ofre mitt liv,

hvis jeg kunne gi Dem

fred og lykke tilbake.

Gonzales:

Du gir meg tilbake

blomster, varme og lys!

Svanhild: (samtidig)

Jeg går omkring som i en drøm

etter at jeg traff Dem!

Gonzales:

Alt svinner hen som tåkebilder!

I en drøm går jeg ved din side!

Svanhild: (samtidig)

Alt svinner hen,

Livet er som tåkebilder!

Blomster som i et under

blomstrer overalt!

Den grønne skogen

synes meg lyserød,

havet glitrer som diamanter!

Gonzales: (samtidig)

Blomster som i et under

blomstrer overalt,

havet glitrer som diamanter!

Svanhild:

Alt synes forvandlet,

jeg kjenner ikke meg selv lenger!

Gonzales:

Alt er glemt,

et nytt liv!

Svanhild:

Jeg føler meg så glad og lykkelig.

Gonzales:

Nær deg får jeg håpet tilbake.

Din uskyld, din godhet

lyser klart som en solstråle!

Svanhild: (samtidig)

Gud vil hjelpe Dem!

Jeg er bare et stakkars barn.

Hvis jeg bare kunne lindre smertene

som ødelegger Deres sjelero!

Gonzales:

Bare du kan lindre plagene

som helt ødelegger all min glede ved livet!

Svanhild:

Gud vil hjelpe Dem i nøden!

Hva De enn har gjort feil,

han vil tilgi Dem i sin nåde!

Bygg på ham.

Gonzales: (samtidig)

Bare du kan gi fred og lykke

tilbake til min sjel!

(de blir sittende stille ved siden av hverandre)

Svanhild:

Jeg må forlate Dem!

Jeg har allerede alt for lenge

latt min syke søster være alene.

Gå nå langsomt langs fjorden

i den stille sommerkvelden!

Den omveien kommer De ikke

til å angre på!

(Svanhild går)

Gonzales:

Svanhild!

(ser etter henne)

(går langsomt ut)

Fjerde scene

Arnfred og en bonde kommer opphisset fra bakgrunnen.

Arnfred:

Jeg leter overalt etter henne,

i skogen, i huset.

Sporløst borte!

En bonde:

Vær rolig.

Ennå er ingenting skjedd.

Deres datter kan ikke ha kommet langt.

Arnfred:

Min stakkars Kari

kunne falle i havet                                                                                                                                                                

fra en høy klippe!

Som en søvngjengerske

flakker hun rundt

som i en mørk drøm

fjernt fra verden.

En bonde:

Jeg vil hjelpe Dem.

Let til venstre, jeg går til høyre.

(Begge ut)

Femte scene

(Scenen er tom en stund. Kveldsskumring. En fisker synger fra bakscenen.)

En fisker:

Den unge Harald elsket inderlig

den vakre Alvhild yndig og ren.

De møttes i måneskinn

i den stille, mørke lund.

Lidenskapelig kysset de hverandre

og døde i inderlig forening.

Begge døde glade til sinns.

Begge hadde grått meget.

(Kari kommer framover, kledd i en hvit nattkjole, langsomt og nølende.Hun lytter til sangen.)

Så vugg mykt, min gode båt

på den speilklare sjøen.

De elsket hverandre i salig villelse –

Kari: (samtidig)

De elsket hverandre – i salig villelse –

En fisker:

– i nød og dødsangst.

Ved midnatt står de opp

fra den kalde, mørke grav. –

Sivet hvisker stille

i den nattlige luft.

Kari: (samtidig)

Ved midnatt – fra den mørke grav –

Hahaha!

En fisker:

Og havfruene synger en klagesang

gjennom siv og vannliljer:

De elsket hverandre så inderlig,

deres skjebne var svært sørgelig.

Kari: (samtidig)

En klagesang – og vannliljer.

Så sørgelig! Hui!

Hahahaha!

Så sørgelig! De elsket hverandre

i måneskinn – speilklar sjø!

(plutselig som om hun vugget et barn i armene)

vugge stille, vugge stille!

I dødsangst!  

(plutselig vilt)

Ola var en vill gutt,

fanget mangt et hjerte!

Han danset så djervt,

han danset så flott!

Nå er han stukket av!

Den stakkars bedratte piken

sitter hjemme og klager,

og han morer seg et annet sted,

innynder seg hos andre kvinner.

(sterkt)

Haha hahaha! Hui!

Midnatt – dødsangst!

(igjen tilfreds)

Blomstene der – i morgen – bryllup!

(løper mot bakrunnen og leter etter blomster)

Din Alvhild! Alvhild – vakker!

Elskede!Stille! Ser du Alvhild?

(løper bort til bekken)

Kjære lille blomst!

Så lykkelig jeg er!

(ser sitt speilbilde)

(begynner å gråte)

Mørkt – bekk!

(river av en blomstrende gren og vugger den i armene som om det var et barn)

Han sover salig -

ved morens bryst!

Forstyrr ikke hans søvn!

Hysj, hysj, stille!

Ser du Harald? Elskede!

Skjønn! Yndig! Natten -

Stormen! Ville fugler!

Gru!

(holder armene ut som i forsvar)

(plutselig lystig)

Hahaha – hui!

Fra den mørke, fuktige grav! Midnatt!

Sov søtt -

Ikke forlat meg!

(gråter)

Stille!

Mitt alt!

(dødstrett synker hun ned på gresset og sovner etterhvert. – – – – strålende måneskinn.)

Stemmer:

Lys – salighet.

Evighetens opprinnelse.