Stormfugler [03-libretto-1.akt]

Stormfugler.

Dramatisk ballade i tre akter.

Tekst og musikk

av

Gerhard Schjelderup.

De handlende personer:

Arnfred, fyrvokter, bassbaryton.

Kari, hans datter, høydramatisk sopran.

Svanhild, hans datter, dramatisk sopran.

Rodrigo Gonzales, skipbrudden, tenor.

Enrico Cortez, skipbrudden, bass.

En fisker, tenor eller alt.

En bonde, bass.

Sjøfolk, fiskere og bønder med kvinner og barn.

Handling

På en ensom øy ved vestkysten av Norge bor Arnfred som fyrvokter, sammen med sine to døtre Kari og Svanhild. Mange år tidligere, da familien bodde i et område lenger syd, ble Kari bortført av en fremmed sjømann og så forlatt sammen med sitt barn. Da barnet døde, mistet hun forstanden og da faren fant henne igjen, var hun sinnssyk. Et skip blir knust utenfor øya under en storm. Når Kari ser skipet, får hun et fryktelig anfall og blir svært syk. Bare to menn blir reddet ved forliset, Gonzales og Cortez. De blir tatt i mot og pleiet av Arnfred og Svanhild. Gonzales blir betatt av Svanhilds uskyld og skjønnhet, men synes ikke han er henne verdig. En alvorlig forbrytelse tynger hans sjel. Som stormfuglenes ville skrik, blir hans urolige sinn rystet av forferdelige samvittighetskvaler. Cortez, hans onde demon, prøver forgjeves å lede ham til lettsindige handlinger. Da merker han at Svanhild elsker ham. Plutselig ser de to mennene Kari ute i måneskinnet. Hun går i søvne og har unnsloppet sin pleier. Gonzales mener å se en gjenganger av kjæresten han engang forlot, mens den overtroiske Cortez stammer frem bønner. Arnfred leter forgjeves etter sin datter, og finner henne på stranden. Gonzales merker at hans kjæreste fremdeles lever, han løper frem til Kari og omfavner henne. Opphisselsen gjør at Kari får besisstheten igjen, men tar samtidig livet av henne. Svanhild søker trøst i bønnen. Hemmelighetsfulle stemmer, de samme som den syke Kari også hørte, avslører meningen med livet for henne. Gjennom natt og lidelse stiger veien opp til lysfylt salighet.

Første akt.

Et landskap på den norske vestkysten. I forgrunnen til høyre står fyrvokterens hus, en rødmalt, enetasjes bygning. I bakgrunnen står fyret på en bratt klippe. Til venstre et båthus. I midten klipper og strand. Foran båthuset sitter Arnfred og reparerer fiskegarn. I bakgrunnen midt på scenen sitter Kari kledd i svarte sørgeklær. Hun stirrer som i drøm ut over havet. Hennes mørke hår rufses til av stormen, hennes øyne har et merkelig uttrykk av sorg og ro samtidig. Arnfred, en gammel mann med hvitt hår og langt skjegg og med værbitte trekk sitter rolig og arbeider. Det er halvmørke. Fra fyret stråler et hvitt lys ut.

Første scene.

Svanhild:

Velsignet morgen, kjære far!

Været er fremdeles tungt og mørkt.

Jeg frykter at mang en ulykke vil skje.

Arnfred:

Bølgene har i denne helvetesnatten

slukt mangt et skip og mange arme mennesker.

Svanhild:

Tåkeluren tuter uhyggelig!

(ser Kari)

Sitter hun fremdeles der, min stakkars søster,

og stirrer ut over det kalde, stormfylte havet

som i feberørske.

Arnfred:

Aldri var hennes forstand så formørket

som nå, kjære Svanhild.

Svanhild:

Elskede far, alt du har måttet lide

siden mor lukket øynene for godt.

Arnfred:

Ja, livet er tungt, skjebnen hard.

Jeg er ensom!

Svanhild:

Du har jo meg.

Du vet jo at i denne verden

er du alt for meg.

Arnfred:

Mitt kjære barn, du har rett.

Jeg er utakknemlig og svak

når jeg alltid klager

selvom jeg har en datter som deg.

Skjebnen tok Kari fra meg,

og nå frykter jeg at en ulykke

også vil ramme deg!

Svanhild:

Far, la de mørke tankene være.

Jeg lever jo for deg

og vil sørge for at jeg blir hos deg

i ennå mange år.

Og vi begge skal pleie Kari,

den stakkars syke!

Vi vil gjøre alt for henne,

vil bære henne gjennom livet

som et lite barn.

Beskytte henne mot storm, uvær og bølger.

Vi skal sammen be til Gud

om at han opplyser oss

gjennom sin nåde.

Andre scene.

(Plutselig reiser Kari seg med merkelige bevegelser. Hennes blikk er stivt.)

Kari:

Haha haha!

(som om hun vugger et barn i armene)

Hvor søt du er, mitt lille barn!

Øyne som fioler, gyldent hår!

Kyss din mor.

Du er mitt – mitt hjerte – min vår!

Lyse, lille engel, vent der oppe!

Lyserøde skyer – solglans!

Sov søtt!

(Hun skriker skingrende)

Dine øyne brenner!

Fortærer fryktelig!

Alt brenner!

Ildtunger!

Mitt barns bølgende hår!

Flammene er gyldne!

Mitt hjerte brenner!

Helvetes pine!

Det synker – dør –

Tungt stryker de salte bølger

over mitt hjerte!

Liksanger!

Sørgetoget kommer!

Mitt barn i kisten!

Det sover søtt –

det smiler til sin mor!

Det drømmer.

(hun skriker vilt)

Hahaha – haha!

Brennende tåke!

Mørk natt!

(synker utmattet i farens armer)

Alt ble borte!

Ro – ro!

(En gammel kone kommer ut av huset. Hun og Svanhild fører den syke inn i huset.)

Arnfred:

Mitt stakkars barn,

om hun bare kunne finne den evige ro!

Aldri har jeg sett henne så syk!

Bare dengang da -

Tredje scene.

(Svanhild kommer tilbake)

Svanhild: (hun avbryter ham)

Betro meg alt!

Arnfred:

Aldri vil jeg formørke ditt blomstrende liv

med pinefulle sorger.

På denne stille, ensomme øya

bor vi langt fra

den larmende verden.

Du, min Svanhild

lever som i en drøm,

elsker din far,

din syke søster,

du er solen i mitt liv!

Jeg sørger for det daglige arbeid,

tenner fyrlykten om kvelden,

for å redde de stakkars

menneskene fra døden.

Svanhild: (utålmodig)

Å, fortell meg alt om Karis lidelser!

Jeg vil så gjerne lindre hennes plager.

Arnfred:

Javel, så vil jeg fortelle deg alt

som skjedde den gangen.

Vi bodde lenger syd ved en havn,

hvor fremmede skip ofte

søkte tilflukt mot storm og høye bølger.

Det var om vinteren –

jeg kom tilbake fra en reise –

Deres mor var død for lenge siden.

Du var et barn,

Kari en jomfru,

kraften blomstret i henne,

hun var lysende god,

ren og lykkelig i rørende uskyld. –

Men da jeg kom tilbake

fra den lange, besværlige reisen,

syntes Kari å være helt forandret.

Blek og stille lusket hun rundt,

alltid som i en drøm,

som om hun ikke var i denne verden.

Snart glødet kinnene som i feber,

snart ble hun dødelig blek!

Svanhild:

Ja, jeg husker det godt.

Arnfred: (hemmelighetsfull)

Et fremmed skip

lå lurende stille

i den lille havnen

foran vårt hus.

Uhyggelige sagn fortalte

at mange piker og kvinner

ble forført av de rike fremmede,

som strålte i tindrende prakt.

Da jeg kom hjem den natten,

så jeg Kari i hagen vår

med en fremmed

som holdt henne i armene,

tett omslynget!

Jeg fortet meg ut til dem!

Men raskt som vinden

forsvant mannen i det nattlige mørket!

Bare for et øyeblikk

så jeg hans ansikt,

blek som døden,

dystert innrammet av sort hår,

opplyst av månens bleke skinn!

Den stakkars Kari falt bevisstløs om

med et plutselig skrik!

Svanhild:

Forferdelig!

Arnfred:

Da hun igjen åpnet øynene,

var det for å stotre fram

rørende ord.

I dypeste sjelenød

bønnfalte hun om

nåde og barmhjertighet!

Min kjærlighet tilga henne alt og allikevel,

da det fremmede skipet forlot oss,

var den stakkars forførte forsvunnet!

Svanhild:

Å, stakkars far!

Arnfred:

Et helt år lette jeg forgjeves

overalt etter henne.

Ved Guds tilskikkelse

fant jeg henne til slutt,

syk og elendig, forført og forlatt!

På armen bar hun et lite barn!

Han, den nedrige, falske skurken

var forlengst forsvunnet!

Hennes forstand var allerede

sterkt svekket av sorgen.

Så døde barnet!

Det knuste hennes hjerte!

I den dype galskapens mørke natt

ble hennes sinn formørket for alltid.

(Stormen har litt etter litt økt i styrke. I bakgrunnen forsamler sjøfolk seg. De speider ut over sjøen.)

Første sjømann: (i bakgrunnen)

Et skip i sikte!

Andre sjømann:

En stolt fregatt.

Tredje sjømann:

Den har en farlig kurs.

Arnfred: (snur seg)

Hva er det?

Første sjømann:

Et skip i nød!

Tredje sjømann:

Det er galskap!

De er fortapt!

Første og andre sjømann:

De er fra forstanden!

Arnfred: (samtidig)

Skipsroret virker ikke lenger!

De er fortapt!                          

En mast er allerede brukket!

Første og andre sjømann:

De seiler rett på undervannsskjærene.

Hvis skipet bare kunne

komme bort fra kysten!

Tredje sjømann:

Seilene er flerret i stykker

av stormen!

Første sjømann:

Det nærmer seg,

det snur!

Svanhild:

De er fortapt!

Måtte Gud se i nåde til dem!

Kvinner:

De er fortapt!

Måtte Gud se i nåde til dem!

Menn: (samtidig)

En mast er brukket,

Seilene flerret i stykker!

Arnfred og første sjømann:

Stakkarene forsøker å tvinge

bølgenes raseri med olje.

Svanhild og kvinnene:

De kaster ballasten på sjøen.

Menn:

De forsøker å betvinge

bølgene med olje!

De nærmer seg

de lumske klippene!

De er fortapt!

Svanhild og kvinnene: (samtidig)

Brenningene synes å sluke skipet!

Alt er forbi!

Arnfred og mennene:

Brenningene sluker skipet!

De er fortapt!

Svanhild:

Der er det igjen!

Kvinnene:

Jeg ser det tydelig!

Det kom seg løs fra klippen!

Arnfred og første sjømann:

Der dukker det opp igjen!

Mennene:

Det dukker opp igjen!

Jeg ser det tydelig!

Kvinnene:

Der ved den svarte klippen!

Roret virker ikke lenger!

Det driver med strømmen.

Mennene:

Der ved klippen!

Roret virker ikke lenger!

Det driver med strømmen!

Det er fortapt!

Arnfred:

Kom med båten!

(Han forter seg til båtnaustet, fulgt av flere menn.)

Kvinnene:

Det er for sent!

Det er forbi!

(Med mye strev skyver mennene redningsbåten på sjøen.)

Strømmen driver skipet

mot klippene!

Skipet nærmer seg ulykkesklippen!

Det finnes ingen redning!

Det er forbi!

Mennene:

Hvis bare vår båt

kan redde mannskapet!

Andre:

Vår båt kan ikke

redde en eneste en!

Brenningene er for sterke!

Skipet er fortapt!

(Båten drar ut og forsvinner raskt mot venstre.)

Kvinnene:

Bølgene styrter over dekket!

Se hvordan stakkarene

gir tegn i vill fortvilelse!

Mennene:

En fryktelig bølge

jager mot skipet!

Andre:

Stakkarene hilser båten!

Andre:

Bølgene styrter over skipet!

Kvinnene:

De stakkars mennene

klamrer seg fast!

I vill fortvilelse gir de tegn!

Mennene:

Alt blir begravet i

i det skummende dragsuget!

Kvinnene:

Båten nærmer seg skipet!

Alle er døde!

Vraket ble knust

mot klippen!

Mennene:

For sent!

Skipet ble smadret mot klippen!

Andre:

Skipet ødelagt!

Kvinnene:

Alle er døde!

Begravet i bølgene!

Slukt av bølgene,

alt er forbi!

Mennene:

Alle ble slukt

av de rasende bølger.

Svanhild:

Men se – en mann

klamrer seg fremdeles til masten!

Mennene:

Men se på masten,

en mann!

Andre:

Der klamrer en mann

seg til masten!

Svanhild:

Det er to!

Mennene:

Jeg ser to!

Kvinnene:

To klamrer seg til masten!

Båten nærmer seg!

Mennene:

Båten nærmer seg!

Alle:

Reddet!

(Alle går ut til venstre.)

(Arnfred og folkene fra båten vender tilbake, fulgt av alle de andre. De har med seg begge de skipbrudne. Den ene går besværlig framover, støttet av en sjømann. Den andre blir båret. Han synes å være død.)

Arnfred:

Han er ennå ikke død!

(De forsøker å vekke ham til live.)

Svanhild, fort deg og hent

varm drikke!

(Svanhild forter seg inn i huset – kommer snart tilbake.)

Enrico: (en av de fremmede)

Det var en forferdelig historie.

Redd iallfall kameraten min!

Han har svelget for mye vann.

Gonzales: (våkner)

Hvor er jeg?

Lever jeg?

(ser på Svanhild)

Svanhild og Arnfred:

Gudskjelov!

Han er reddet!

Kvinnene og mennene:

To er reddet!

Gudskjelov,

de er reddet!