Per Reidarson

Per Reidarson (født 27. mai 1879 i Grimstad, død 21. januar 1954 i Bergen) var en norsk komponist, fiolinist og musikkjournalist. Reidarson skrev blant annet syngespillene Sommereventyr (1910) og Sommerluft (1933).

Reidarson var elev av Sigurd Lie, Gudbrand Bøhn og Catharinus Elling i Kristiania, og studerte senere i blant annet Paris, Berlin og München, dels med statsstipend, dels med understøttelse av Houens legat. Som fiolinist var han aktiv i Kristiania og Bergen i tiden 1896–1906.

Årene 1917 til 1919 var han sjefdirigent for Stavanger Orkesterforening og kapellmester i Stavanger Theater. I Stavanger var han en drivkraft i byens musikkliv. Men i 1919 kom han på kant med noen av musikerne, blant annet Bjarne Brustad, som på denne tiden var konsertmester i orkesteret. Orkesteret nektet til slutt å spille for Reidarson.

Reidarsons karriere som musikkritiker begynte i Tidens Tegn i 1913. I 1921 ble han musikkritiker i Arbeiderbladet, og ble lagt merke til sine nasjonalistiske og antimodernistiske holdninger.

Reidarson ble medlem av Nasjonal Samling. Som kritiker i Fritt Folk bidro han til utviklingen av partiets nasjonalistiske og antisemittiske kulturpolitikk under okkupasjonen 1940-45.

Da Kultur- og folkeopplysningsdepartementet våren 1942 utlyste konkurranse om det beste skuespillet i Norge i dag, var Reidarson en av de få som deltok. Han vant med stykket Siste Skrik. Nationaltheatret ble pålagt å sette stykket opp.

Reidarson mottok Statens kunstnerlønn i 1938, men den bortfalt i 1945. Han var en tid internert i sin bolig Gåsøya, og hans siste syngespill Fest på Storgården fikk ingen premiere.

• Norsk Komponistforening - Leder (fra 1923 til 1925)